I følge samfunnsrefser par excellence Eric Cartman fra fjellbyen South Park,
handler alle filmfestivalfilmer om homofile cowboyer som spiser
sjokoladepudding. Etter å ha gått igjennom festivalprogrammet for BIFF har jeg
funnet at kun en film handler om homofile cowboyer. For dem som liker denslags
anbefales herved "Brokeback Mountain" av Ang Lee, som vant Gulløven ved årets
filmfest i Venezia.
Som relativt perifer arbeider i stiftelsen Bergen internasjonale filmfestival
har jeg fått sett en del av filmene, og hørt litt sladder om andre. Her følger
min vurdering av hva man kan bør få med seg om man befinner seg mellom de syv
åskammer i løpet av den kommende uken. Tidspunkt og billettinformasjon finnes på
www.biff.no.
Spillefilmer jeg vil anbefale:
Lazarescus død - En lang, trist og grå reise i det rumenske helsevesenet. Ikke
akkurat en popcorn- og smågodtfilm, men det gjør ikke noe. Vanvittig godt spilt
av hovedrolleinnehaver Ion Fiscuteano, og en treffende kommentar til et
helsevesen som tidvis handler mer om økonomiske enn etiske og medisinske
vurderinger.
The Wayward Cloud - filmen er en løs fortsettelse av den mildt sagt strålende
"Hva er klokken der nede" fra 2001, og beskrives som en erotisk musikal. Filmen
var årets snakkis under Berlinalen i år. Jeg har selv sett bare litt av den, men
det jeg så bar bud om deilig livsbejaelse og kreativ bruk av vannmeloner.
Barnet - Streng belgisk sosialrealisme, om en ung far som fristes til å selge
sitt eget barn i jakt på raske penger. Dardenne-brødrene, som også står bak
filmer som "Rosetta" og "Løftet", har laget nok en innertier med årets
Cannes-vinner.
4 - Merkelig russisk sak som inneholder alt fra sci-fi-elementer til nakne gamle
damer. Filmen er tidvis uforståelig, men det kan man jo innrømme at nær samtlige
Lynch-filmer også er. Åpningssekvensen der fire mennesker møtes i en bar varer
i ca. 40 minutter, og er strålende skrevet. Resten av filmen er mer
fragmentarisk, men kritikken av et post-sovjet i oppløsning og misforstått
modernisme ala Morten Meyer er nærværende i de fleste scener. Ikke en film for
de store massene,
Bin-Jip - Sørkoreanske Kim Ki Duk har levert et knippe nydelige filmer de siste
årene, og var sist på kino her hjemme med "Vår, sommer, høst, vinter og vår".
Denne har jeg ikke sett, men ifølge dem som har sett den er det en av årets
absolutte høydepunkt.
Andre spillefilmer jeg har hørt masse bra om er A History of Violence, One Nite
in Monkok, Drapet og Kekexili.
Dokumentarerprogrammet er som vanlig meget sterkt på Biff. Her vil jeg spesielt
anbefale musikkdoku-programmet.
Be Here to Love Me - Visstnok nydelig dokumentar om den finfine låtskriveren
Townes Van Zandt, med masse sjeldne arkivklipp og konsertopptak.
No Direction Home - Scorsese klipper sammen bilder fra Bob Dylans første år som
musiker, ispedd nyere intervjuer med Dylan. Dette er bare bra. Få billetter
igjen, så klikk og kjøp.
Crossing the Bridge - Regissøren bak fjorårets gode "Mot veggen" Fatih Akin, har
reist tilbake til Tyrkia og laget film om Istanbuls musikkscene.
Metal: A headbangers Journey - Antropologisk blikk på disse hårete og mørkkledde
individene. Bergen er representert med Death metal og kirkebrenning.
Fuglemennesker - Trekkfugler er med enn bærere av virus. Dette er bakomfilmen
til den flotte Winged Migration (Fugler i flukt) om livet som trekkfugl. Særs
morsomt blikk på filmskaperene, deres kreative løsninger for å filme fuglene,
samt deres økende medfølelse for disse bevingede skapningene.
Av andre dokumentarer vil jeg nevne Shake Hands with the Devil, Medicine under
the influence, Mad Hot Ballroom, Punk Attitude og Nord-Korea: En dag i livet.
Ikke alle filmene på Biff er mesterverk. Noen av filmene tas inn gjennom mekling
av typen: "Skal dere ha denne, så må dere ta denne også..." Min høyst subjektive
vurdering av hva man bør styre unna ved årets festival:
- Hundevakten
- Unge Andersen
- Falsk forklaring
- Strings (nydelig animert, grusomt kjedelig)
Når dette er sagt handler selvfølgelig filmfestival også om å gå på filmer man
ikke vet noe om. Om å henge i den grimme foajeen i Magnus Barfot kinosenter og
lytte etter reaksjoner og anbefalinger. Et siste tips er at det er ingen skam å
snu. Tid er en knapp ressurs på festival - hvis en film ikke fenger etter 30
minutter er det ofte best å stikke, og finne noe annet å se.
Loading ...
3 Kommentarar
Føler eg må slå eit slag for «Strings». Såg den i helga, og den var rett og slett fantastisk. Kulissene, lyssettinga, stemninga, dukkene – alt vitna om folk med særdeles godt utvilkla estetisk kompass. I tillegg var det ein fryd å sjå kor mesterleg dei komponerte bildene innanfor widescreen-formatet, for ikkje å snakke om fargebruken. Historia spela rett nok på kjende storleikar som kampen mellom det gode/onde, vennskap, kjærleik og det å finne sin eigen veg. Men eg kjøpte det glatt, og må innrømme at eg både lo og sippa. Dessuten var konseptet «dukker med trådar» imponerande godt gjennomarbeid med gode forklaringar på potensielt kinkige logiske bristar (fantastisk scene der ein ny dokkebeibi får liv).
Filmen kjem på kino! Dette er ei perle 🙂
Og Jon: på veg ut av kinosalen overhøyrde eg at ein gutt på ca 8 syns den var litt kjedelig på midten 🙂
Du må gjerne slå et slag for Strings. Jeg sier meg enig i at teknikk og estetikk er særlig nydelig i filmen, men står fortsatt på at for meg så ble det bøttevis for mye patos i historien. Dette kan jo være fordi jeg har en mental alder på rundt ca. 8 år, som du morsomt antyder (en hypotese som forsterkes av at de eneste filmene som får meg til å gråte er beregnet på dette alderssegmentet og laget av Disney). Eller det kan jo også være at uttrykket "different strokes for different folks" passer (evt.: Different strings for different things?). Så slipper vi videre ordkløveri.
Ellers viste "Fuglemennesker", som var på anbefalt-listen, seg å være en bom. Var litt morsom, men altfor lang. Og "Wayward Cloud" var kanskje noen klyper merkeligere enn først formidlet. Beklager hvis dette har ført til under middels kinoglede.
Min BIFF
No er eg skrekkeleg seint ute, men eg tenkte eg og måtte sei nokre ord om BIFF før det er for seint.
Stoned
Mislykka spelefilm om Stones-legenden Brian Jones. Klisjeane sto i kø i denne lite truverdige, lite nyskapande og ikkje særleg velspelte filmen.
Barnet
Fransk/Belgisk sosialrealistisk drama om eit ungt par i ein dagleg kamp for å skaffe seg pengar til å overleve. Den småkriminelle Bruno selger til slutt parets nyfødte barn i eit desperat forsøk på å tene litt gryn. Denne drastiske handlinga er ikkje godt nok forklart, eller godt nok formidla av skodespelaren til at eg klarar å tru på det. For meg er det uforståeleg at denne vart årets gullpalmevinnar i Cannes. Ein film midt på treet.
One nite in Mongkok
Hong Kong-action av typen Infernal Affairs, og faktisk av samme kaliber. Ikkje noko genialt plott, men ein heilt grei actionfilm dersom ein liker denslags. Politi mot litt ufrivilleg skurk som i tillegg blir litt forelska.
4
Mama mia! Fire hundar som svinsar litt fram og tilbake og tydelegvis symboliserar eitkvart lurt, nokre jarnpiggar som brått kjem ned frå himmelen for å ta knekken på hundane, brøytebilar som ryddar gatene for alt slags skrot, kjøt som heng og dinglar i eit slakteri, tre personar i ein bar som fortel skrønar om seg sjølv og kva dei driv med medan dei drikk store mengder alkohol, oldingar som fråtsar i kjøt og drikk store mengder alkohol medan dei kler av seg. Ikkje enkelt å henge med i denne filmen som sannsynlegvis er ein slags modernismekritikk der dagens Russland blir vist fram som eit sjukt og jævlig samfunn der den einaste måten å halde ut på er å fornekte seg sjølv og drepe seg med alkohol.
Bin-Jip
Stemningsfull og vakker film frå Sør-koreanske Kim Ki-Duk.
Drapet
Denne filmen vart høgdepunktet for meg under årets BIFF. Råsterkt drama om personar som ustanseleg hamnar oppi situasjonar der dei må ta val med store moralske dimensjonar. Klassiske tema som straff, soning og skuld står sentralt. Svært rørande, tankevekkande og uhyre velspelt.
Be here to love me
Vellykka film som rullar opp det tragiske livet til den uovertrufne låtskrivaren Townes Van Zandt. Det er sikkert ikkje så vanskeleg å lage ein spanande film om denne figuren, for i kjølvatnet av den ekstremt sjølvdestruktive livsførselen til Townes var det mykje godt filmstoff. Det mest overraskande for meg var at Townes Van Zandt klarte å bli heile 52 år gamal.